Akkurat hva vi trengte nå!
Militærnekting – som krigsmotstand og fredskamp i Norge 1923 – 2022
Sandnes 2022
432 sider
Anmeldt av Tora Aasland
Mens dagens nyhetsbilde domineres av Russlands meningsløse og brutale angrep på Ukraina,
styrkes det norske folks hjelpetrang og solidaritet med ukrainerne. Og vi hjelper, først og
fremst på krigens egne premisser, men heldigvis også humanitært.
Putins krig har satt Europa langt tilbake i sin sivilisasjonsutvikling. Faren er at den offentlige
debatt om hvordan vi skal forholde oss til krig og destruktiv våpenbruk, blir tilsvarende
forenklet og historieløs. Nettopp derfor er boka Militærnekting så befriende! Det må være
mulig å synliggjøre og å diskutere de etiske og politiske utfordringene ved bruk av
militærmakt uten å svekke engasjementet for å hjelpe folk i krig og nød.
Boka handler om nekting av utføring av militærtjeneste. For den selvstendige norske stat ble
verneplikt for «Enhver Statens Borger» (den gang var det menn) nedfelt i Grunnloven i 1814.
Etter mange saker hvor overbevisning stod mot plikten, ble det i Norge innført i 1922 adgang
til fritak i den militære straffeloven, et vedtak som er utgangspunktet for boka. Dens fulle
tittel er Militærnekting som krigsmotstand og fredskamp i Norge 1922 – 2022. Det er en stor
fordel at denne hundreårsmarkeringen ikke ble forsert, men at boka kom ut i slutten av 2022.
Da kunne Ukraina-krigen også inkluderes, noe som har bidratt til flere av bokas høyaktuelle
og tankevekkende refleksjoner.
Militærnekting er en mosaikk over 432 sider, skjønnsomt satt sammen av en redaksjonsgruppe
på sju kvinner og menn som avsluttet sitt arbeid i september 2022. All ære til Torunn Berge,
Ellen Elster, Jørgen Johansen, Theo Koritzinsky, Sverre Røed-Larsen, Svein Sandnes og
Øyvind Solberg for en innsats det står respekt av! Redaksjonsgruppas egne erfaringer og
bidrag er supplert med et mangfoldig utvalg av fortellinger, artikler, bilder, tegninger,
kunstverk, dikt og sitater fra personer og grupper som uegennyttig har ønsket å være
støttespillere. Boka er støttet økonomisk fra Fredsstiftelsen, Norsk Kulturfond og Stiftelsen
Fritt Ord i tillegg til flere private gaver.
Bokas styrke er – i tillegg til at den finnes – dens funksjon både som oppslagsverk og som
diskusjonsgrunnlag. I tidslinjer og i historiske bolker gir den oversiktlig innsikt i hovedsakelig
to hovedtema: militærnekting som krigsmotstand og som fredskamp. Disse hovedtemaene
forenes i helhetsinntrykket. Mange stemmer kommer til orde når det gjelder grunner til
militærnekting. Gjennom historien har viljen til å bygge og sikre fred gjennom relevante,
fredsskapende alternativ til militærtjeneste forent ulike grupper av militærnektere, samtidig
som samarbeidet med fredsbevegelsen har gitt større bredde og styrke. Dermed dannes en
meningsfull helhet for den store mosaikken. Kulturinnslagene er med på å sette form og farger
på presentasjonen.
Den historiske reisen går fra urgamle skrifter hvor makt og religion er sterkt sammenvevd, via
enevoldstiden i Danmark/Norge med strenge forbud mot all kritikk og folkelige forsamlinger,
til Grunnloven av 1814 som ga større frihet, men også større ansvar, som verneplikt.
Underveis i denne reisen formidles kunnskap om kvekerne som pionerer i militærnekting på
overbevisningsgrunnlag, om klassekamp, fredskamp og folkereising mot krig i
mellomkrigstida, om sivil motstand som lærerstreik under 2. verdenskrig, og om Norges
situasjon etter krigen med NATO-medlemskap, kald krig, overvåking og avskrekking.
Kampen mot atomvåpen, og kampen mot atomvåpenlagring på norsk jord ble en naturlig, men
utfordrende del av det fredsarbeidet.
Militærnekting har gått fra å være en forbrytelse til å bli en menneskerett! Litt av en seier for
fredskreftene! Målet for fritak for militærnekting, særlig etter lovendringen i 1922, var at unge
krefter og friske hjerner skulle brukes alternativt i fredsbyggende arbeid. Stemmene fra
sivilarbeiderne forteller historiene om manglende forståelse og irrelevant sysselsetting. Det
var gode tilløp, men mange hadde nok forventet mer av ikkevoldsopplæring og trening i
dialog og konflikthåndtering. Den sivile verneplikten ble avviklet i 2012. Dermed forsvant
mange av kampsakene fra dagsorden, og det ble større rom for likegyldigheten.
Parallelt med at de historiske linjene skisseres gjennom lovvedtak og praktisk og kulturell
oppfølging, har de ulike stemmene og erfaringene fått en bred plass. Selv om boka først og
fremst handler om militærnekting i Norge, griper internasjonale forhold selvsagt sterkt inn i
den norske virkeligheten.
Dilemmaene som boka reiser, er fremdeles aktuelle, selv om avviklingen av verneplikten har
fjernet hovedutfordringen, nemlig det å tvinge fram individuelle valg. Det gjelder også
verneplikten for kvinner som ble vedtatt av Stortinget i 2014. Ble det en frigjøring? Her er det
fremdeles dilemmaer og grunn til debatt, noe Ellen Elster synliggjør blant annet ved å
understreke at feminisme og ikkevold er to sider av samme sak.
Den kalde krigen var over, ofte symbolisert med Berlinmurens fall. Militærvesenet krøp ut av
fjell og tilfluktsrom, og mange av kampsakene ble ikke så viktige lenger. Men kald krig ble
avløst av kald skulder, og likegyldigheten avlet mistro og svekket verdier som toleranse og
solidaritet. Likegyldigheten svekket kanskje vår årvåkenhet. Militærnekting er her en vekker
med mange inspirerende innslag. Som et viktig apropos til dagens aggressive krigsteater og
folks frykt, er kapitlet til Alexander Harang om nye trusselbilder, krig i Europa og framtidas
forsvar, en verdig og tankevekkende avslutning på en lærerik og spennende bok. Det er
løfterikt at dette er en ung stemme. Spesielt er det verdt å framheve dilemmaet ved at et
samhold de vestlige landene imellom, både kan gi styrke og samtidig begrense rommet for
tvisyn. Eller hvordan Putins brutalitet og utilslørte imperialisme har bidratt til en massiv
endring av synet på våpenleveranser til land i krig.
Ett av de mange forsvarspolitiske dilemmaene som belyses, er hvordan norske
forsvarsressurser er prioritert til et stadig «spissere» og mer globalt virksomt forsvar gjennom
NATO-alliansen, samtidig som det norske territoriale militærforsvaret gradvis er nedprioritert.
Og selv om det er forsvar og ikke angrep som er NATOs mandat, er flere av de internasjonale
operasjonene i gråsonen. Boka gir uansett et godt grunnlag for å svare på og følge opp både
debatten om Norges forhold til NATO, og i den sammenheng resultatet av de to
kommisjonene som er i arbeid i Norge i dag: Forsvarskommisjonen og
Totalberedskapskommisjonen. Å sikre freden er så avgjort noe som burde inkludere hele
folket, og også bygge på fredelig mellomfolkelig samarbeid. Samfunnssikkerheten og
totalberedskapen sikres ikke gjennom militær tenking alene.
Dette bringer meg over til det som er bokas svake punkt. Den mangler både en skikkelig
omtale og en bred vurdering av det viktigste fredspolitiske virkemiddel vi har etter 2.
verdenskrig, nemlig FN-systemet.. Den verdensomspennende organisasjonen som ble etablert
for å sikre freden etter en ødeleggende verdenskrig, en organisasjon som trodde på utdanning,
kunnskap, kultur, menneskeverd og fredelig mellommenneskelig samarbeid som
fredsskapende aktiviteter. Og ikke minst en organisasjon som Norge aktivt har støttet
økonomisk og politisk helt siden starten i 1945. Ja visst er det svakheter i dette systemet med
blant annet vetorett i Sikkerhetsrådet som hindrer eller stopper mange gode forslag. Ja visst er
det vanskelig å få FNs medlemsland (nesten alle land i verden) til å bli enige om
menneskeverd og ytringsfrihet. Men de 17 bærekraftmålene som ble vedtatt i 2015, har fått
overraskende stor tilslutning, og har mye av verdigrunnlaget felles med grunnlaget for
militærnekting.
Som en liten, men relevant parentes bringer FNs egen mangfoldige historie fram en av mange
ettertanker som er blitt skremmende aktuell:
Utenfor FN-bygningen i New York står en bronsestatue som viser en mann som hamrer et sverd om til en plog, gjør våpen om til redskap for mat og nytt liv. Dette er en gave fra Sovjetunionen til FN i 1959, som følges av ordene: «La oss hamre våre sverd om til plogskjær».
Det ateistiske Sovjetunionen (dette var i Khrusjtsjovs tid) fant ordene som fulgte gaven hos profeten Jesaja:
«Gud skal dømme mellom folkeslag og skifte rett mellom folkeslag. De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke lenger løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig.» (Fra Trond Bakkevig, «Lengselen etter fred», Aftenposten 10.12.2012).
Stormaktene har tross alt en felles historie i FN, men det kreves mot og kraft for å få dette til å
fungere som et reelt fredsskapende fellesskap.
Blir vi trollbundet av NATOs nye vår, og stiller oss mer likegyldig til FN? Og selv om Norge
viser noen internasjonale fredsmuskler gjennom utdelingen av Nobels fredspris: kan vi med
hånden på hjertet kalle oss en fredsnasjon? Militærnekting gir ikke svar på alle disse
spørsmålene, mye må vi jobbe videre med hver for oss og sammen. Men boka er proppfull av
fakta, historie og argumenter som inspirerer og motiverer til engasjement og kamp. For fred.
Det er mulig å få tak i boka fra www.bokstabburet.no, eller ringe Svein Sandnes på telefon 91712425,
eller skrive til Svein Sandnes Bokforlag, Eidsveien 1, 1927 Rånasfoss.